Reisebrev fra Brasil: Hva tar vi med oss hjem fra studieturen?

17. februar 2023

Reisebrev fra Brasil: Hva tar vi med oss hjem fra studieturen?

[Mato Grosso, Brasil]: I Norge kan vi dyrke både erter og åkerbønner, men proteininnholdet i disse lokale vekstene er ikke på langt nær like høyt som i soyabønner. De kjølige klimaforholdene i nord er ikke ideelle for å dyrke proteinrike vekster, og vi har kun 3 % dyrkbar mark innimellom det norske fjellandskapet.

I den tropiske Mato Grosso-regionen i Brasil er derimot vekstforholdene ganske annerledes enn hjemme, med mye sol og mye regn. Det er her de 420 000 tonnene med soya som importeres til Denofa i Fredrikstad hvert år blir dyrket.

Det er også hit de 23 deltakerne fra Norge og Sverige har tatt turen for å lære mer om moderne brasiliansk soyaproduksjon. Deltakerne jobber blant annet for fôrprodusenter, leverandører, finansinstitusjoner, ideelle organisasjoner og interesseorganisasjoner.

I forkant av turen var tanken at det ville være enklere å jobbe sammen om å finne løsninger hvis vi får en felles forståelse av de utfordringene og mulighetene som finnes.

På agendaen stod derfor alt fra genmodifisering, regenerativt landbruk og bruk av sprøytemidler, til avskogingsproblematikk, vern av urbefolkning og sosiale forhold.

Tett på kilden

Skal norske bønder kunne bruke kornet som de selv dyrker i dyrefôr, trenger de å tilsette om lag 10 % proteinrik soya (med opptil 47 % proteininnhold) i form av kraftfôr.

Alternativet er å bruke bortimot dobbel mengde av andre proteinråvarer. Ulempen med det er at dette vil gi lavere avsetning på det norske kornet. Med normalt prisnivå, vil det også være mindre lønnsomt for bonden, som allerede har knappe marginer.

Næringsinnhold, pris og anvendelighet er det som har gjort soya til verdens desidert viktigste plantebaserte proteinkilde. For Brasil er disse bønnene deres viktigste eksportvare – landets «olje».

Sosial mobilitet

Den store AMAGGI-gården Itamarati Norte er som en landsby. Her bor det om lag 3 000 mennesker. Så mange som 1 200 av dem jobber på gården og livnærer seg direkte av soya- og bomullsproduksjon. Det sørger for en stabil inntekt som de kan forsørge familiene sine med. Barna går på skole.

Vi hører om flere som har klatret i AMAGGI-systemet og fått større ansvar, eller søkt høyere utdanning eller jobb andre steder. Flere av de vi møtte med sentrale roller på gården, var unge kvinner og menn som hadde utmerket seg og blitt satset på. Her er det snakk om en sosial mobilitet som ikke er vanlig ellers i det mest folkerike landet i Sør-Amerika.

Avskogingsproblemet

I Norge hører vi stadig at soya er tett forbundet med avskoging i Amazonas og steppelandskapet Cerrado. Ikke overraskende var derfor dette et av hovedtemaene på turen, og særlig noe de ideelle organisasjonene i reisefølget fra Norge og Sverige hadde mange spørsmål om til Denofas eierselskap, AMAGGI.

I tillegg til ledelsen i AMAGGI, stilte en representant fra miljødepartementet i delstaten Mato Grosso, samt NGO-ene PCI, ABIOVE, Instituto de Pesquisa Ambiental Da Amazônia (IPAM) og The Nature Conservancy (TNC) på heldagsseminaret hvor avskoging var i fokus.

De fortalte om ulike prosjekter de jobbet med, og belyste samtidig en del av utfordringene med avskoging, og hvordan dette også var tett knyttet til nær sagt alle andre aspekter av det brasilianske samfunnet.

De fleste av oss satt nok igjen med en følelse av at dette var litt mer sammensatt og innviklet enn vi noen ganger får inntrykk av hjemme: De aller fleste jobber mot å oppnå null avskoging av regnskogen, men de peker samtidig på forskjellige årsaker til at vi ennå ikke har kommet helt i mål.

Denofa er 100 % avskogingsfri … takket være non-GMO?

Vi kan med sikkerhet kan si at råvarevolumene som importeres til Norge gjennom Denofa er 100 prosent avskogingsfrie og bærekraftsertifiserte. Noe av årsaken er at vi har stilt dette som et absolutt krav til AMAGGI «fra dag 1».

En annen årsak er at vi i Norge lenge har hatt et forbud mot genmodifiserte råvarer. Det særnorske non-GMO-kravet fra 1996 medførte at vi var nødt til å utvikle et sporbarhetssystem som sikret at dette var på plass.

Da «avskogingsfri» ble et større tema noen år senere, var det mulig for oss å legge til målinger som også dokumenterte dette i sporbarhetsprogrammet vårt. Den dag i dag er det fortsatt slik at non-GMO fungerer som en garantist for at soyaen også er avskogingsfri. Uten GMO-sporingen, ville det kanskje blitt vanskeligere å dokumentere nøyaktig hvilke gårder soyaen som fraktes til Norge kommer fra.

Fra Cuiabá til Fred-rik-stá

Soyabønnene som høstes fra åkrene en fem timers humpete busstur nord for Cuiabá, skal om ikke lenge fraktes den korte veien til byen Porto Velho ved Madeira-elven. Derfra lastes de over på store lektere som slepes langsomt helt til Itacoatiara midt i delstaten Amazonas. Ferden går videre på en stor bønnebåt over Atlanteren, før den etter tre-fire uker ender opp i Denofas havn i Fredrikstad.

Klimafotavtrykket på akkurat disse soyabønnene er på kun 0,51 kg. CO2-ekvivalenter. Grunnen til at tallet er så lavt i forhold til annen soya, er først og fremst at disse er garantert avskogingsfrie og bærekraftsertifiserte etter flere anerkjente standarter. I tillegg skjer transporten til Norge på store frakteskip med lave utslipp fra Itacoatiara.

Brasiliansk soya sett over ett har til sammenligning et klimafotavtrykk på 2,52 kg. CO2-ekvivalenter. Årsaken til at dette tallet er hele fem ganger høyere, er til dels at bønner fra produsenter som ikke kan garantere at volumene er avskogingsfrie også er medregnet.

Eksporten til Norge utgjør ellers bare 14 % av det totale klimaregnestykket, fordi vi bruker lasteskip. Det er forsvinnende lite, sammenlignet med å bruke tungtransport.

Hadde vi i stedet importert soya eller andre proteinkilder fra områder langt øst i Europa, ville det vært mest hensiktsmessig å frakte disse volumene med lastebiler. Ulempen da er at klimafotavtrykket ville stige til mer enn det dobbelte av det vi klarer med dagens transportrute fra Cuiabá til Fredrikstad.

Norskprodusert mel, olje og lecitin

Til Fredrikstad kommer det mer enn 420 000 tonn soyabønner hvert år. Det er i Norge selve foredlingen skjer. Det er her bønnene blir «crushet» og omdannet til soyamel, soyaolje og lecitin.

Produksjonen i seg selv sikrer 75 arbeidsplasser, og produktene som produseres sies å bidra med stabil inntekt til ytterligere 1 000 arbeidstakere innen norsk- og svensk landbruk.

Tilbakemeldingene vi har fått fra reisefølget i etterkant har vært gjennomgående positive og oppmuntrende. Noen har fått et nytt syn på soya, andre har fått flere nyanser ved produksjonen å gruble videre på.

Andre igjen ble fascinert over hvor langt de brasilianske bøndene på AMAGGIs gårder hadde kommet innen regenerativt landbruk, blant annet med bruk av fangvekster til CO2-binding og organisk gjødsel. Teknisk sett ligger de veldig langt fremme når det gjelder gårdsdrift i forhold til oss her hjemme på berget.

Målet med å invitere kunder og interesseorganisasjoner med på en slik «studietur» til Brasil, var å gjøre noen nyttige oppdagelser og erfaringer i fellesskap. Her fikk vi se hvordan alt henger sammen med alt, og at også vi i Norge og Sverige kan bidra til å påvirke utviklingen i riktig retning. Vi tror fortsatt at åpenhet skaper tillit – og at tillit skaper grobunn for endring og tettere samarbeid.

Reisebrev fra Brasil: Hva tar vi med oss hjem fra studieturen?